Den digitale kompetansen i norskfaget

Vi kan elske det, vi kan hate det, men akkurat som Internett er de sosiale mediene kommet for å bli (Marit Slotnæs).

Web 2.0 Landscape, birgerking, CC-lisens via flickr.com

I dagens moderne samfunn er det kanskje vanskelig å følge med på den teknologiske utviklingen, kanskje dette mest gjelder de voksne. Elevene har en hverdag der de skal ha raske løsninger, også i skolen, men er det rart? De er vant til at alt skjer fort. De har kraftigere pc-er enn det Apollo-programmet brukte da de landet på månen. Internett som laster opp siden på ett til to sekunder. De får nyheter og underholdning servert med et tastetrykk, og dette skal skolen og norskfaget konkurrere med?

Sammensatte tekster/multimodalitet

En av de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet er sammensatte tekster. Sammensatt tekst, også kalt multimodalitet, er tekst satt sammen med skrift, lyd og bilder. Elevene møter dette hver dag i aviser, film, tv, reklame, Internett mm. Og i følge Kunnskapsløftet skal elevene lage egne sammensatte tekster. Det er viktig at elevene får opplæring i bruk av digitale verktøy og opparbeider seg en digital kompetanse. Porsgrunn kommune har utarbeidet noe de kaller IKT-trappa. Dette er et oversiktlig skjema, som skal vise IKT-kompetansen eleven skal ha etter de forskjellige klassetrinnene. For å kunne lage sine egne sammensatte tekster, må elevene vite hvordan de digitale verktøyene fungerer. Det er også viktig at lærerne får opparbeidet seg en digital kompetanse, og da nytter det ikke med et totimers kurs. Øistein Johannessen, leder for kunnskapsdepartementets Team for IKT, skriver i tilt i 2008 at lærerne selv må ta i bruk teknologien, og at endring av praksisen i klasserommet ikke er mulig uten at lærene fremstår som endringsagenter. Det er viktig at vi som lærere ser læringsutbyttet som ligger der ute.



Digitale kompetansepyramide, 
Rudolpho, CC-lisens via no.wikipedia.org 



Når elevene skal lage sine egne sammensatte tekster, må de få opplæring i hva de kan bruke på Internett. Det er viktig at skolen gir elevene opplæring i hva de kan bruke på Internett. Alt som ligger der ute er ikke bare å kopiere og bruke som sitt eget. Plagiat er et begrep elevene må lære. Å kopiere andre sine tekster for så å kalle det sitt eget arbeid kan være et problem i undervisningen, og vi som norsklærere må lære eleven til kildehenvisning og være kritisk til kilder. I tillegg må elevene få en god opplæring i nettvettreglene.   

 Det norske språket

Sosiale medier i Web 2.0 er med på å forandre lese- og skrivevanene til elevene. Tom O’Reilly forklarte i 2004 overgangen til Web 2.0 fra en enveiskjørt gate til trafikk i begge retninger. Det vil si at det er brukeren er med på å forme Internett. På sider som Facebook og Twitter kan elevene skrive beskjeder direkte til hverandre, kunngjøre sine ytringer og meninger om alt og ingenting. Språket kan inneholde mange forkortelser og blanding av tegn, som eksempel d r jon9, en gammel norsklærer ville snudd seg i graven når han ser dette. I tillegg er det da en mer internasjonalisering av språket vårt. Ut i det store cyberspace er det engelsk som er hovedspråket, det vil da si at den nye generasjonen vil kunne mer engelsk enn norsk. Norsk språkråd har forsøkt å bytte ut engelske ord med norske, for eksempel hacker med datasnok. Selv om vi har norske ord for de engelske, vil engelsken være språket eleven møter.

Internett åpner en helt ny dimensjon når det gjelder lesing, og kanskje skriving. Å ha en digital kompetanse går inn i Literacy-begrepet. Hvis man skal være en funksjonell leser, som innebærer å være i stand til å lese og skrive på et nivå slik at man kan fungere i et kommuniserende samfunn, må eleven få en god digital kompetanse. Samfunnet er blitt mer digitalt, så det kreves at eleven kan kommunisere i dette samfunnet. Elevene leser mye på Internett. Aviser og blogger kan stå på menyen for elevene. De møter mye sakprosa, men også den nye sjangeren blogg. Mange elever velger også å skrive blogg selv, kommentere andre sine blogger. Det kan være en uformell måte å skrive på, og det er kanskje med på å styrke og øke skrivegleden hos eleven.

PLN eller LMS? Ja takk, begge deler

De fleste skolene i Norge bruker en digital læringsplatform som Fronter, It’s Learning ol. Å bruke Internett åpner for å skape et digitalt personlig læringsnettverk (PLN). Det er viktig at eleven får kompetansen til å bygge dette nettverket. Her må norsklæreren gi eleven denne kompetansen med å navigere eleven inn på sider som kan brukes. Internett åpner en helt ny arena der folk deler sin kunnskap. Og her kan man få feedback på arbeid eleven gjør selv, kanskje ikke bare fra en lærer, men også andre elever. Og kanskje ikke bare i klassen, men fra andre klasser og skoler.

Å bruke interaktive programmer og nettsider kan være en inspirasjon i undervisningen. De fleste lærerbøkene i norsk har egne sider med oppgaver, filmer, lydklipp som er relatert til den undervisningen vi holder på med. Norsksidene.no har enkle oppgaver og kikora.no, som er et matteprogram, er et fantastisk program. Man kan håpe på at norsk får noe lignende i fremtiden. Det finnes mange Internettsider der ute i World Wide Web, det er viktig at lærerne finner disse sidene og deler de med kollegaer. Nettstedet delogbruk er et slikt forum, der lærere kan dele sine erfaringer og opplegg.

Har lærer kontrollen?

Kontroll er viktig, og det er viktig at vi lærere ikke mister denne kontrollen. Når vi går ut i den store virtuelle verden, forandres spillereglene. I klasserommet er lærerens hjemmebane, her har læreren kunnskapen og kontrollen. Der ute har mister læreren litt av kontrollen, og ofte kan kunnskapen ligger hos eleven. Mange elever har mer kompetanse på hva som ligger på Internett enn det noen lærere har. Elevene vet hvordan de skal manøvrere i dette landskapet. Og det kan hende elevene ikke har lyst til å gå inn på sider som skal være kunnskapsfremmende. Så spørsmålet er om vi skal slippe dem ut i denne verdenen? Vi må, men vi kan, som norsklærere, forsøke å gi elevene best mulig kompetanse, slik at de ikke tråkker alt for mye feil.

Det er viktig at stat og kommune bevilger midler til digitale verktøy som pc, digitale kamera, interaktive tavler ol. Og muligheten for lærerne til å få opp den digitale kompetansen. Kanskje da vil den digitale norsktimen elevene trenger og fortjener. ”Facebook er og blir den største distraksjonen fra arbeidet jeg noensinne har hatt. Og jeg elsker det." (Zadie Smith)

Litteratur:

Harboe, L. (2010) norskboka.no. Oslo, Universitetsforlaget

Schwebs, T. og Otnes, H. (2006) tekst.no. Oslo, Cappelen Akademiske forlag

Litteraturens verdi i norskundervisningen



Book Burning Memorial-Berlin, house42,
CC-lisens via flickr.com

 Litteraturhistorie har hatt en sentral plass i norskfaget, spesielt fra ungdomsskolen, men har elevene noe nytte av å lese tekster av forfattere som levde for flere hundre år siden? Er litteraturhistorie et døende emne i norskfaget? Hvorfor skal elevene lese om ei kone som drar fra sin mann og familie for å oppfylle sine egne drømmer? Er dette noe spesielt? Dette skjer nesten daglig i Norge. I tillegg er det skrevet på norsk ingen snakker i dag. Er litteraturhistorie nødvendig i undervisningen i 2011?

Kunnskapsløftet sier at etter 10.trinn skal eleven kunne delta i utforskende samtaler om litteratur, teater og film, ut ifra innlevelse, tolkning og refleksjon. Det vil si at vi norsklærere må lære elevene å lese litteratur. Det er viktig med at elevene får kjennskap til forskjellig litteratur hvis de skal kunne ha utforskende samtaler om den. Vi møter mange utfordringer når pensum skal velges.

Språket forandrer seg 
Sylvi Penne skriver i boka si, litteratur og film i klasserommet, om primærdiskursen og sekundærdiskurser. Dette går på hvilke forutsetninger eleven har. Primærdiskursen er en sosial variant av språket og væremåte i verden (Penne, 2010: 29). Dette læres hjemme og i nærmiljøet, mens det sekundærdiskurser er det språket vi møter utenfor hjemmet. Dette vil si at elevene har forskjellige forkunnskaper før de kommer inn i skolesystemet. Da kommer det ”nye” begrepet inn, literacy. Vi har ikke et ord på norsk som kan dekke hva literacy er, men en definisjon er en funksjonell leser. Å være en funksjonell leser vil si at man kan lese og skrive. En moderne definisjon er å kunne lese og skrive på et nivå, slik at man kan kommunisere normalt.

Skrivekulturen i litteraturen er helt annerledes enn det elevene møter og bruker i hverdagen. SMS- og msn-språket og internasjonaliseringen av det norske språk er det elevene hører og snakker, og i noen tilfeller skriver. Nytteverdien av å lese litteratur av de ”gamle” forfatterne kan virke unødvendig, men hadde det ikke vært for Knudsen og Aasen hadde vi kanskje snakket dansk i dag. Det er viktig å få elevene til å se at dette er kulturarven vår.

Kunnskapsløftet sier at formålet med norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Skaftun skriver om dannelse og hvordan man kan definere begrepet. Han bruker en definisjon som Laila Aase kom med, dannelse er en sosialiseringsprosess som fører til at man forstår, behersker og kan delta i vanlige, oppvurderte kulturformer. Dette innebærer både tenkemåter, handlingspotensial og kunnskaper innenfor et bredt og variert felt (Skaftun 2009:32). Slik verden er blitt, trenger elevene å være kompetente lesere for å kunne fungere i samfunnet. Elevene må ha kunnskaper fra litteraturen for å kunne skjønne mye av det de møter i media. Både nyheter, serier og filmer henviser til litteraturen.

Et dukkehjem Vs Paradise Hotell

Bilde: Henrik Ibsen, national Library of Norway,
CC-lisens via filckr.com

 Linjene mellom fiksjon og faksjon viskes mer ut. Elevene i dag har større problemer å skille mellom hva som er fiksjon og hva som er fakta, faksjon. Eleven møter i dag en hverdag der linjene hviskes mer ut, de møter reality-tv hver dag, filmer og bøker er en blanding av fiksjon og faksjon. Dette gjør det vanskeligere å drive litteraturundervisning, med tanke på at Ibsen skriver i et fiksjonelt univers. ”Nora” er ikke virkelig person, men dette kan elever ha vanskeligheter for å skjønne, for tema er fakta. Dan Browns bøker Engler og demoner og Da Vincikoden er med på å viske bort skillet mellom fiksjon og faksjon. Handlingen i disse bøkene beveger seg mellom fakta og fiksjon. Elevene kan få problemer med å skille hva som er virkelig og hva som er oppdiktet.

Hvorfor leser elevene?

St.Florian library, dorena-wm, CC-lisens via
flickr.com

Å forklare til en elev at han skal utvikle dannelse eller literacy vil kanskje være fjernt. Penne nevner undersøkelsen til Ingrid Mossberg Schüllerquist om å skille mellom opplevelseslesing og arbeidslesing. Dette er jeg ikke helt enig i. For å få elevene til å lese, må man skape en leseglede, og forklare elevene hvorfor det er viktig å lese, slik at man kan øke sin tekstkompetanse. Når eleven kan lese, kan eleven fungere i og være en del av samfunnet. Samfunnet vårt er basert på at alle kan lese. Gjennom lesing vil eleven kunne utvikle sitt eget språk. Eleven vil lære å forstå flere ord og uttrykksmåter, og kunne se hvordan skrivekulturen har forandret seg gjennom tiden.

Ved å lese skjønnlitteratur kan eleven lettere forstå flere sider av livet. Eleven kan forstå hvordan andre mennesker opplever ting, og hva forskjellige mennesker tenker og mener og ting, og man vil øke sin tekstkompetanse. Eleven vil også utvikle språket sitt. Gjennom litteraturen vil eleven få et større ordforråd.

Tv-serier tar opp dagsaktuelle temaer som ungdom kan kjenne seg igjen i. Trening i å tolke budskap vil gi eleven en større verktøykasse. Tv-serier som South Park, Simpsons og One three hill har et budskap og en moral. Denne kan være vanskelig å se, man må se konteksten for å se budskapet. Også humoren i disse seriene krever at man har kunnskap, ellers kan de bare virke dumme, rasistiske eller diskriminerende. Et annet eksempel er fra barnelitteraturen, hvis eleven aldri har lest noe eller blitt lest for, vil eleven ikke skjønne sammenhengen mellom tannlegen og Karius og Baktus.

Som Kunnskapsløftet sier at eleven skal kunne er å bruke et bredt utvalg av skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk som grunnlag for egen skriving. Man kan bruke litteraturen i sjangerlære. Skal man ha sjangeren novelle kan man bruke eksempler fra litteraturen på hvordan forfattere bruker forskjellige virkemidler.

Hvordan bør elevene lese?
Kunnskapsløftet sier at etter 10.trinn skal eleven delta i utforskende samtaler om litteratur, teater og film, ut ifra innlevelse, tolkning og refleksjon. 

Det er flere måter å lese på, og vi må bruke mye tid på leseteknikker i norsktimene. Det kan være viktig for læreren å fortelle elevene hensikten med lesingen deres, om skumlesing, punktlesing, nærlesing og fornøyelseslesing, og når de skal bruke de forskjellige. Skaftun skriver om Patricia Alexander og hennes MDL(Model of Domain Learning). Modellen beskriver den nøye sammenhengen mellom lesing og læring.

En annen metode er å dele lesingen i tre faser, førleserfasen, lesefasen og etterlesingsfasen. Førleserfasen er fasen der du finner ut hva du kan om emnet. Her kan du lage et tankekart eller VØSL-skjema. Lesefasen er selve lesingen, der du leser den teksten som skal lese. Eleven kan notere stikkord eller føre logg. I etterlesingsfasen skal eleven bearbeide stoffet. Da kan eleven lage et strukturert tankekart, styrkenotat, kolonnenotat og venndiagram. Bearbeidingen skal være med på huske det eleven har lest.

Kunnskapsløftet sier at eleven skal kunne bruke et bredt utvalg av skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk som grunnlag for egen skriving. Man kan bruke litteraturen i sjangerlære. skal man ha sjangeren novelle kan man bruke eksempler fra litteraturen på hvordan forfattere bruker forskjellige virkemidler.

Tolkningsfelleskap

Viktigheten for et tolkningsfellesskap blir viktigere og viktigere. Penne og Skaftun nevner flere teorier og metoder man kan ta i bruk når man jobber med litteratur. Hvordan kan vi skape et tolkningsfelleskap? Vi må bli enige om hva vi skal teste, og at vi har felles krav til nivå, språk og innehold. Og i tillegg må vi bli enige om hvor mye vi vektlegger ulike komponenter som språk, tegnsetning, staving ol.

Hvis vi skal få validitet i norskfaget og dens kompetansemål er det viktig at vi har prøveformer som tester den ferdigheten som skal testes. Og at vi kan knytte de opp i mot de kompetansemålene LK-06 har satt.

Litteraturen er viktig, både i sammenheng med vår kulturhistorie, og hvis elevene mister litteraturen blir det en litterær høyborg som få mennesker vil ha nytte av. Det er viktig at vi som lærere klarer å få elevene til å se nytteverdien av litteraturen, og at de kan få en opplevelse gjennom litteraturen. Lærerne må være åpne for å fornye litteraturundervisningen. Vi må våge å forandre undervisningsmetoder og bruke de mediene vi har, slik at elevene kan møte litteraturen i de nye mediene. Vi må pakke inn Ibsen i nytt moderne papir, uten at han mister sitt budskap.

Litteratur:

 Penne, S. (2010) Litteratur og film i klasserommet. Oslo, Universitetsforlaget

Skaftun, A. (2009) Litteraturens nytteverdi. Bergen, Fagbokforlaget

Blichfeldt, K., Heggem, T.G. og Larsen, E.(2006) Kontekst basisbok. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag AS 

Sammenheng mellom vurdering og læring

Vurdering i skolen er ikke noe nytt fenomen. Helt siden skolens inntog på 16-1700-tallet har vurdering vært en del av elevenes hverdag. Opp i gjennom historien har det vært forskjellige former for vurdering, og det har vært en samfunnsdebatt på hvordan vurderingen bør være, som Aleksander Kiellands oppgjør med norsk skole i boken ”Gift” fra 1883.

 Etter at Norge deltok i Pisa undersøkelsen i 2001, har det blitt gjennomført tiltak for å bedre læringen i norsk skole, og i 2006 fikk vi kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet inneholder klare mål som elevene skal kunne etter andre, fjerde, syvende og tiende årstrinn. Men lærere så tidlig at disse målene var for vide og vanskelig formulert for en elev. Derfor har skolene laget mer konkrete mål med en enklere formulering.

I de senere år har kunnskapsdepartementet kommet med tiltakspakker som skal øke læringen hos elevene. Det er ikke lenger nok å gi en liten kommentar og en karakter, og det er også bra. Det er viktig at eleven ser hva og hvorfor han skal testes og det viktigste, hvordan han skal jobbe videre. Dette setter krav til læreren om en bedre tilbakemelding til elevene, en karakter er ikke godt nok. Eleven har krav på å vite hvor han ligger i faget, og underveisvurderingen skal hjelpe eleven til å fremme læring.

Hva skal vurderes?

I henhold til opplæringsloven og kunnskapsdepertementet har eleven krav på underveisvurdering, halvårsvurdering og en sluttvurdering. Utdanningsloven sier ikke at all vurdering skal dokumenteres, men det skal dokumenteres at eleven har hatt underveisvurdering. Mange lærere kan føle dette som et ekstra pålegg oppå alt det andre som må dokumenteres. Det er viktig at læreren får et verktøy som kan føre til en enklere hverdag. Det er ikke noe som er bedre enn å kunne få et verktøy som kan hjelpe eleven å kunne jobbe målrettet mot et felles mål.

Det bør være et krav at eleven får vurdering på alt arbeid han leverer, om det er en norskstil, oppgaver om Henrik Ibsen eller geometri. Det er en anerkjennelse å få en kommentar på arbeidet han har lagt arbeid i. Men det bør være slik at eleven får vurdering mens han jobber.

Det er tilbakemeldingen til eleven som er viktig, og hvilke type tilbakemeldingen man gir. En karakter forteller egentlig bare hva eleven eventuelt har gjort feil, mens en kommentar påpeker hva eleven har gjort bra og, ikke minst, hva eleven må jobbe videre med.

Hvordan vurderer skolene i praksis?



Trin West gir tilbakemelding på heldagsprøve i norsk
Foto: Privat

Det er nok flere veier til en god praksis når det gjelder vurdering, og det er nok ikke noen fasit på hvilken måte som er best. På muntlige presentasjoner kan en måte å gi tilbakemelding være two stars and a wish. Her skal to medelever si hva de mener var bra og en ting de skulle ønske eleven hadde med eller mer av. Jeg har positive erfaringer med denne måten å jobbe på. Det krever at medelevene må være oppmerksomme, de lærer hva de skal se etter, og kan bli flinkere til å gi konstruktive tilbakemeldinger. Elevene kan få ideer av hverandre og kan gi ideer til hverandre.

Elevene skal få bedre tilbakemeldinger på prøver og tester enn før. Dagens prøver skal være en test av kompetansemål, hvor eleven blir gradert etter høy måloppnåelse (5-6), middels måloppnåelse (3-4) og lav måloppnåelse (1-2). Elevene skal vite i forkant hvilke mål de skal testes i og hva kriteriene er til de forskjellige måloppnåelsenene.

Egenvurdering kan være med på å gi mer eierfølelse av sin læring. Det finnes mange skjemaer som er bra for egenvurdering, et eksempel er et VØL-skjema. Der skal eleven selv sette inn hva de vet og hva de ønsker å lære. Når de er ferdig med kompetansemålet, skal de skrive inn hva de har lært. Dette er et systematisk skjema, der eleven har kontroll på sin egen læring.

Skolen i dag begynner å bli bra på formativ vurdering. I elevsamtalen blir det tatt opp hvordan eleven føler selv det går på skolen, faglig og sosialt, og hvordan han arbeider med lekser og forberedelser til prøver. Så følger utviklingssamtalen/konferansetime med kontaktlærer, elev og foresatte. Da får eleven tilbakemelding på hva han gjør bra i fagene og hva og hvordan han bør jobbe videre i de forskjellige fagene.

Vi kan si at vi har fått en operasjonalisering av vurderingen, men i norskfaget, der man skriver egne tekster, kan det være vanskelig. I fag der svaret er klart, vil man kunne få en mer objektiv vurdering, men i norsk går det mer på skjønn. Dette er en utfordring, for eleven bør få lik vurdering. Skolene forsøker å løse dette med å la andre se på arbeidet som eleven har levert, slik at de legger seg på samme linje. Detaljerte vurderingsskjemaer har blitt brukt med gode resultater. 

Er dette riktig vei å gå?

Jeg tror vi er inne på et riktig spor her. Det er viktig at eleven står i sentrum. Lærerne jobber for eleven, for å styrke kompetansen, både faglig og sosialt. Det er viktig at eleven får konkrete tilbakemelding på arbeidet sitt, om det er lekser eller prøver. Hva gjør han bra og hva bør han jobbe med videre med, og ikke minst hvordan.

I bunn og grunn er det viktig at dette ikke blir enda en byrde læreren må gjøre, men at det blir et verktøy for en god og grundig vurderingen elevene bør få. Og at det ikke blir en døgnflue, bare fordi en ny minister, etter neste stortingsvalg, ønsker å sette sin signatur på skolepolitikken i Norge. La lærerne få bruke dette verktøyet i noen år før politikerne kaster seg over noe nytt som er i tiden.