Sammenheng mellom vurdering og læring

Vurdering i skolen er ikke noe nytt fenomen. Helt siden skolens inntog på 16-1700-tallet har vurdering vært en del av elevenes hverdag. Opp i gjennom historien har det vært forskjellige former for vurdering, og det har vært en samfunnsdebatt på hvordan vurderingen bør være, som Aleksander Kiellands oppgjør med norsk skole i boken ”Gift” fra 1883.

 Etter at Norge deltok i Pisa undersøkelsen i 2001, har det blitt gjennomført tiltak for å bedre læringen i norsk skole, og i 2006 fikk vi kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet inneholder klare mål som elevene skal kunne etter andre, fjerde, syvende og tiende årstrinn. Men lærere så tidlig at disse målene var for vide og vanskelig formulert for en elev. Derfor har skolene laget mer konkrete mål med en enklere formulering.

I de senere år har kunnskapsdepartementet kommet med tiltakspakker som skal øke læringen hos elevene. Det er ikke lenger nok å gi en liten kommentar og en karakter, og det er også bra. Det er viktig at eleven ser hva og hvorfor han skal testes og det viktigste, hvordan han skal jobbe videre. Dette setter krav til læreren om en bedre tilbakemelding til elevene, en karakter er ikke godt nok. Eleven har krav på å vite hvor han ligger i faget, og underveisvurderingen skal hjelpe eleven til å fremme læring.

Hva skal vurderes?

I henhold til opplæringsloven og kunnskapsdepertementet har eleven krav på underveisvurdering, halvårsvurdering og en sluttvurdering. Utdanningsloven sier ikke at all vurdering skal dokumenteres, men det skal dokumenteres at eleven har hatt underveisvurdering. Mange lærere kan føle dette som et ekstra pålegg oppå alt det andre som må dokumenteres. Det er viktig at læreren får et verktøy som kan føre til en enklere hverdag. Det er ikke noe som er bedre enn å kunne få et verktøy som kan hjelpe eleven å kunne jobbe målrettet mot et felles mål.

Det bør være et krav at eleven får vurdering på alt arbeid han leverer, om det er en norskstil, oppgaver om Henrik Ibsen eller geometri. Det er en anerkjennelse å få en kommentar på arbeidet han har lagt arbeid i. Men det bør være slik at eleven får vurdering mens han jobber.

Det er tilbakemeldingen til eleven som er viktig, og hvilke type tilbakemeldingen man gir. En karakter forteller egentlig bare hva eleven eventuelt har gjort feil, mens en kommentar påpeker hva eleven har gjort bra og, ikke minst, hva eleven må jobbe videre med.

Hvordan vurderer skolene i praksis?



Trin West gir tilbakemelding på heldagsprøve i norsk
Foto: Privat

Det er nok flere veier til en god praksis når det gjelder vurdering, og det er nok ikke noen fasit på hvilken måte som er best. På muntlige presentasjoner kan en måte å gi tilbakemelding være two stars and a wish. Her skal to medelever si hva de mener var bra og en ting de skulle ønske eleven hadde med eller mer av. Jeg har positive erfaringer med denne måten å jobbe på. Det krever at medelevene må være oppmerksomme, de lærer hva de skal se etter, og kan bli flinkere til å gi konstruktive tilbakemeldinger. Elevene kan få ideer av hverandre og kan gi ideer til hverandre.

Elevene skal få bedre tilbakemeldinger på prøver og tester enn før. Dagens prøver skal være en test av kompetansemål, hvor eleven blir gradert etter høy måloppnåelse (5-6), middels måloppnåelse (3-4) og lav måloppnåelse (1-2). Elevene skal vite i forkant hvilke mål de skal testes i og hva kriteriene er til de forskjellige måloppnåelsenene.

Egenvurdering kan være med på å gi mer eierfølelse av sin læring. Det finnes mange skjemaer som er bra for egenvurdering, et eksempel er et VØL-skjema. Der skal eleven selv sette inn hva de vet og hva de ønsker å lære. Når de er ferdig med kompetansemålet, skal de skrive inn hva de har lært. Dette er et systematisk skjema, der eleven har kontroll på sin egen læring.

Skolen i dag begynner å bli bra på formativ vurdering. I elevsamtalen blir det tatt opp hvordan eleven føler selv det går på skolen, faglig og sosialt, og hvordan han arbeider med lekser og forberedelser til prøver. Så følger utviklingssamtalen/konferansetime med kontaktlærer, elev og foresatte. Da får eleven tilbakemelding på hva han gjør bra i fagene og hva og hvordan han bør jobbe videre i de forskjellige fagene.

Vi kan si at vi har fått en operasjonalisering av vurderingen, men i norskfaget, der man skriver egne tekster, kan det være vanskelig. I fag der svaret er klart, vil man kunne få en mer objektiv vurdering, men i norsk går det mer på skjønn. Dette er en utfordring, for eleven bør få lik vurdering. Skolene forsøker å løse dette med å la andre se på arbeidet som eleven har levert, slik at de legger seg på samme linje. Detaljerte vurderingsskjemaer har blitt brukt med gode resultater. 

Er dette riktig vei å gå?

Jeg tror vi er inne på et riktig spor her. Det er viktig at eleven står i sentrum. Lærerne jobber for eleven, for å styrke kompetansen, både faglig og sosialt. Det er viktig at eleven får konkrete tilbakemelding på arbeidet sitt, om det er lekser eller prøver. Hva gjør han bra og hva bør han jobbe med videre med, og ikke minst hvordan.

I bunn og grunn er det viktig at dette ikke blir enda en byrde læreren må gjøre, men at det blir et verktøy for en god og grundig vurderingen elevene bør få. Og at det ikke blir en døgnflue, bare fordi en ny minister, etter neste stortingsvalg, ønsker å sette sin signatur på skolepolitikken i Norge. La lærerne få bruke dette verktøyet i noen år før politikerne kaster seg over noe nytt som er i tiden.